De dødes tjern

De dødes tjern står som en bauta i norsk filmhistorie, og står støtt. Svært få norske filmer kan påberope seg en slik gjennomført original, spennende og grensesprengende arv som er denne filmen er til del, og homagen i Pål Øies film Villmark fra 2003 er kun et av bevisene på den nesten femti år gamle grøsserens vedvarende kraft.

Filmen bygger på en roman av André Bjerke, som under pseudonymet Bernard Borge fant tid innimellom barnerimdikting, Shakespeare-oversettelser og samnorskbekjemping til å skrive noen av de bedre krimromanene som er kommet ut på norsk. Når filmen kom ut, seksten år etter boken, var den uvann kost for norsk kinopublikum på femtitallet. Hva hjemlig film angår, fikk man sjeldent servert annet enn lettbente komedier og fortellinger om brave, norske motstandsmenn under 2. verdenskrig. En norsk grøsser, derimot, var i seg selv noe nokså uhørt, spesielt en så neglebitende og velfungere som denne, og at på til den første norske filmen i cinemascope.

Handlingen i boken, som filmen følger tett, ettersom også manus er av Bjerke, er som følger: 6 mennesker reiser til en hytte i en bygd i Østerdalen; disse er kriminalforfatter Bernhard Borge og hans kone Sonja, psykoanalytiker Kai Bugge, tidsskriftredaktør Gabriel Mørk, jurist Harald Gran og hans forlovede Liljan Werner. Til hytta, som nå eies av Liljans bror Bjørn, er det derimot knyttet et skummelt sagn: I tjernet i nærheten av hytta skal en mann ha drept sin søster og hennes elsker, og derpå druknet seg selv. Sagnet forteller også at alle som oppholder seg i morderens hytte, altså den samme som våre venner skal til, vil bli besatt av en merkelig dragning til selv å drukne seg i ”de dødes tjern”.

Når de kommer frem får de enda en ubehagelig overraskelse; hyttas eier og Liljans bror, Bjørn, er sporløst forsvunnet. Har han blitt de hittil siste offeret for tjernets forbannelse?

Rollene i filmen er gjennomgående strålende besatt, med datidens Kristoffer Joner, Henki Kolstad, samt Henny Moan og André Bjerke selv i hovedrollene. Mest heder fortjener derimot regissør Kåre Bergstrøm, som med denne filmen fikk sitt endelige gjennombrudd.

Resultatet er en film som ikke bare er en ekte norsk filmklassiker, men også en grøsser som fortsatt, 49 år etter premieren, kan få gåsehuden til å reise seg hos et moderne publikum. Med andre ord: En ”må-se”-film for en hver norsk filmfan.

Omtale av Halvor Ripegutu