Hundedager

Når stjernen Sirius starter sin stigning mot solen begynner hundedagene: luften blir blikkstille, skyene fordunster fra en vassen blå himmel, horisonten sløres av en bakende hete og lukten av stekende bilseter og glohet asfalt blander seg med stanken av østerrisk svette og lyden av dovne, surrende fluer. Wiens forstader nærmer seg kokepunktet og den trykkende atmosfæren bringer fram den innerste, kjøterske styggdommen i menneskene. I de seks historiene som blir flettet sammen iHundedager er hetebølgen en klam ramme rundt mennesker som i sin egoistiske dårskap er ute av stand til å danne relasjoner til hverandre, annet enn gjennom haltende forsøk på forskjellige varianter av psykisk, fysisk og seksuell vold. Filmen er en stilsikker og svært forstyrrende reise inn i folks ensomhet, smålighet, dumhet og emosjonelle deprivasjon. Men det finnes allikevel et kjærkomment snev av humor i skildingen av de absurde og brutale hverdagscenene, selv om misantropien står sterkt. Og (hunde)galskapen har kanskje også en ende: regnet kommer til slutt.

Ulrich Seidl startet sin filmkarriere med de kritikerroste dokumentarene Animal Love og Models, som for øvrig ikke akkurat sprudler over av lykksalighet av de heller. Om Animal Love sa blant annet Werner Herzog: "I have never looked so directly into hell in the cinema." Hundedager er Seidls første spillefilm og fikk blant annet Grand Special Jury Prize på filmfestivalen i Venezia.