Mannen med Filmkamera

Dziga Vertov sin Mannen med filmkameraet fra 1929 kan sies å være en 
mengde ting: kunstfilm, metafilm, dokumentar, sovjetisk montasjefilm 
osv. Klart er det i hvert fall at dette er en kjempeklassiker av 
dimensjoner som fortsetter å inspirere, den dag i dag. 
 
I filmen blir vi guidet rundt i det sovjetiske urbane livet av en mann 
og hans mobile kamera. Selve plottet i filmen er dermed en konsekvens 
av filmens estetiske utgangspunkt: en tanke om filmmediets 
grenseløshet. For Vertov kunne alt filmes; filmkameraet kunne dra hvor 
som helst og fange hva som helst på film. Dette ser vi i alle de 
situasjonene og kameravinklene filmen filmes i. Samtidig er det også 
spennende at filmen selv gjør oss bevisst på dette – enten ved å vise 
oss selve filmkameraet, eller skygger og speilbilder av kameraet. 
 
Det ligger et snev av utopi i Vertovs målsetting om å kunne filme alt, 
for kamerautstyret på denne tiden var så stort og klumpete at 
filmingen sjelden kunne foregå usett. Dermed ble nok noen scener mer 
regissert en det Vertov kanskje ville. Men i sin samtid posisjonerer 
filmen seg langt ifra den regisserte spillefilmen, og to år før Mannen 
med filmkameraet ble også Vertov kastet ut av det statlige 
filmstudioet i Moskva. I likhet med det hans sovjetiske kollega Sergej 
Eisenstein erfarte var det ikke så populært å være for eksperimentell 
i hjemlandet på denne tiden. 
 
I likhet med Eisenstein brukte Vertov montasjen som en kritisk 
filmatisk effekt. Eisenstein og Vertov tenkte til dels likt: et klipp 
pluss et annet klipp gir en tredje mening – en syntese. Forskjellene i 
deres bruk av montasjen kan sies å ligge i regien; for Eisenstein 
utgjorde montasjen en nøye planlagt symbolsk kode. For Vertov 
begrenser montasjen seg til en sammenkobling av klipp, og i mindre 
grad en kode som sådan. Dette gjør at Vertovs montasjer kan kanskje 
sies å være et utgangspunkt for friere assosiative meningsdannelse. 
Kanskje det er dette som har gitt filmen sin tidløshet?