Mustasch (SE), Nude Pube Banglers, Zephire

Etter sist besøk Mustasch gjorde på Betong satt produksjonsgjengen tilbake med et fett glis fra øre til øre. Dette var en opplevelse! Så da sjansen bød seg til å få heltene tilbake, måtte konsertforeningen gripe tak og hale dem inn. Dette er god, gammal heavy metal. Mustasch er ikke bandet for deg som har tenkt å hoppe på det siste innen trendkarusell. Mustasch er tvert imot heavy slik Black Sabbath og Blue Öyster Cult gjorde det; tungt som tømmermenn og hardt som livet selv. Og selvsagt evig moro for de av oss som liker det høyt og seigt. Her er det bare å feste setebeltet og skrike "yeeeah!!". Godt tilbakelent helt bakerst på karusellen.

Mustasch, en firerbande stort sett langhåra rockere fra Gøteborg, Sverige,
har vært nominert til Grammy for beste heavy-plate, fått
Roskilde-konserten sin fra 2002 kåret til årets beste, sett platene sine
godt oppe på svenske salgslister, og ikke minst reist Europa rundt med
åndsfrender som Gluecifer og Motörhead.

Mustasch ble signert til EMI i 2000, og har siden det gitt ut platene
"Above All" (2002) og "Ratsafari" (2003). De har spilt hundrevis av
konserter over hele Europa, og det er spesielt under bandets konserter
livefavoritter som "Down in Black", "I Hunt Alone" og "Black City" kommer
til sin rett. Mustasch har nemlig noe av et trumfess i frontfiguren Ralf
Gyllenhammar på gitar og vokal, en mann som lekende lett gjør Howlin'
Pelle og Ebbot rangen stridig om det skal kåres svensk mester i
scenepersonlighet. Bandet ellers utgjøres av Hannes Hansson på gitar, Mats 'Dojan' Hansson på slagverk og Mats 'Stam' Johansson på bass.

Nude Pube Banglers:
Eksiltrøndere bosatt i Oslo. Et av Oslo's mest aktive liveband, med over 30 konserter i byen siden 2003 - Men NPB har også spilt mye rundt i vårt pene land (og utland):
Bergen, Trondheim, Lillehammer, Steinkjer, Hamar, Arendal, København + + ... Intet sted er for lite, intet for stort!

Et band som uten tvil er med å definere norsk rock i Norge i 2006 - og da snakker vi ikke om fashion-core eller sminke-emo. Ta musikalske røtter fra bla.a: Poison Idea, AC/DC, The Bronx, Grand Funk, Radio Birdman, The Briefs og bland det med karsk, fotball og en stor iver på å ha det mest mulig fett -hele tida, og du begynner å fatte poenget.

To godt mottatte EP'er og en lang rekke samlere er ikke nok, høsten/vinteren 2006/07 går NPB i gang med sin første fullengder.

Oslo og Norge trenger et band som Nude Pube Banglers, brødre og søstre!

Zephire: 

Zephire består av fem personer i besetningen vokal, to gitarer, bass og trommer. I studio supplerer de med tangenter; synth og piano. De spiller poprock.

De fleste i musikk-Norge etterspør særpreg. Med dagens overflod av band og artister, må man gjøre noe spesielt og skille seg ut fra mengden, dersom man skal ha mulighet til å bryte gjennom. I så fall kan det virke som om Zephire er på ville veier, siden de stort sett bare bryr seg om å lage musikk som er fengende, og som er fin å høre på. De tenker ikke så mye på å være ”spesielle”. I tillegg sorterer Zephire under den relativt store gruppen av musikk som kalles poprock. De spiller stort sett i 4/4-takt, og holder seg i det store og det hele innenfor duren i hver låt.

Hva er det da som gjøre at det likevel er verdt å høre på Zephire? Har de noe særpreg? Ja, så sannelig! Bandmedlemmene har veldig ulike musikalske preferanser. Noen sverger til metall, mens andre er mer glade i den gode gamle rocken. Og videre kan både funk, elektronika, indie og gitarrock legges til lista over deres impulser. Dessuten blir rytmegitaristen stadig ertet for hans tilbøyeligheter i retning av pop.

Kanskje kan man ikke høre igjen alle disse stilartene i musikken til Zephire, men de er alle preget av sine preferanser. Dette påvirker dem til å traktere instrumentene sine på en egen måte. Deres måte å traktere instrumenter på er kanskje ikke så spesiell, men den er deres egen. Til sammen gir dette et særpreg, nemlig Zephire-lyden, selv om de befinner seg innenfor en ganske generell genre.

Særpreg eller ei, Zephire er mest opptatt av å lage god musikk. Verken mer eller mindre. De har ikke på seg noen rare klær når de spiller, de spiller ikke på noen rare instrumenter og de har heller ingen teite tekster. De satser rett og slett ikke på å drite seg ut for å få oppmerksomhet. Zephire har rett og slett tatt på oss den utakknemlige jobben det er å bare lage god musikk som det er mulig å høre på uten å bli underholdt med andre tulleting.

Når man hører på musikken til Zephire, kommer man noen ganger til å smile litt, noen ganger kommer man til å titte ettertenksomt ut i luften, og en gang eller to kommer man forhåpentligvis til å fryse litt på ryggen.