Velferdsstatens fremtid

Sentralt i tanken om velferdsstaten ligger oppfatningen om at staten, eller det offentlige har et primæransvar for alle borgernes velferd. Fattigdom og sosiale problemer har blitt ansett som strukturelle problemer som staten har påtatt seg ansvaret for å løse. Den nordiske velferdsstatsmodellen kjennetegnes ved dens universalitet; statens mål å sikre likhet. Både stønadssystemet og skattesystemet har omfordeling av inntektene som mål. Systemet er bygd på individuelle rettigheter, og familien spiller en underordnet rolle som velferdsforsørger.

Har dagens modell ført til at man fokuserer mer på hva hver enkelt får igjen, enn hva vi skal gjøre for å løse samfunnsoppgaver? Hvordan er egentlig rettighets/pliktregnskapet for den alminnelige, norske borger i dag?

Har velferdsstaten som et instrument ment for å rette opp nød og sosial urett, i seg selv bidratt med å skape nye problemer; f eks i form av innkrenkelse av individuell frihet og forhindrer innovasjon? Kan den økende ansvarliggjøring av staten i seg selv være med å undergrave velferdsstaten?

Hvordan kan man videreutvikle velferdsstaten, slik at de kan på en god måte takle fremtidens utfordringer? Kan fremtidens velferdsstat f eks. holdes sammen av en pliktig frivillighet?

Foreløpig panel

• Frank Aarebrot - Professor i Sammenliknende Politikk
• Torbjørn Røe Isaksen - Politisk Redaktør i Tidsskriftet Minerva
• Kalle Moene - Professor i  Samfunnsøkonomi
• Bjørn Hvinden - Leder av Nordic Centre of Excellence in Welfare Research, NOVA