Paraplyene i Cherbourg

Paraplyene i Cherbourg er en av tidenes fineste musikaler, og en filmperle uavhengig av sjanger. Ta det fra en som aldri har vært så begeistret for musikalsjangeren. Ofte synes jeg det har blitt for goofy, eller for pompøst. Så hva er det som gjør Paraplyene i Cherbourg så annerledes?

Det første først: åpningsscenen. Sjelden har vel en stillestående kraninnstilling rett ned i brosteinen vært mer underholdene. Regnet sildrer og paraplyene kommer dansene på rekke og rad. For det andre: sangen. Dvs. måten sangen blir brukt på – at alt synges, selv det mest trivielle praten. At de musikalske arrangementene tilsynelatende er skrevet rundt dialogen, og ikke omvendt. Det tar det hele ned noen hakk. Nr. tre: fargene. Settene i filmen er utrolig rike på skarpe og ganske så syntetiske farger. Inspirasjonen fra samtidens design og pop-kunst er tydelig. Og for det fjerde: kompromisset. Kompromisset mellom det europeiske og det amerikanske. På en flott måte greier regissør Jacques Demy å kombinere en underholdningstankegang fra Hollywood sin musikaltradisjon med et snev av dekonstruerende frank nybølge. Paraplyene i Cherbourg er smart, vakker, og riktig så koselig. Et must å få med seg.