Oslo Kulturnatt: Gratis filmvisninger

Cinema Neuf i samarbeid med Arthaus inviterer til gratis filmvisning i Lillesalen på Det Norske Studentersamfund under Oslo Kulturnatt 14. september. Cinema Neuf har plukket ut tre av sine favorittfilmer fra Arthaus: Winters Bone (2010), Mysterious Skin (2004) og Requiem for a Dream (2000). Nå har du endelig muligheten til et gjennsyn med disse filmperlene på et stort lerret og 35mm filmrull. Velkommen skal du være!

• 18.00 Winters Bone
• 20.00 Mysterious Skin
• 22.00 Requiem for a Dream

Winter's Bone

Oscarnominert for beste film, for beste kvinnelige hovedrolle (Jennifer Lawrence), for beste mannlige birolle (John Hawkes) og for beste manus basert på en bok! 17 år gamle Ree må finne sin far som nettopp har sluppet ut av fengsel. Han har pantsatt huset hun bor i sammen med sine to yngre søsken og deres apatiske mor. Hvis ikke faren melder seg hos politiet som avtalt, vil familien miste sitt hjem i skogene rundt Ozark Mountains i dypeste Missouri. Her lever folk fra hånd til munn under tøffe forhold med mye kriminalitet. Når Ree ber naboene om hjelp til å lete etter sin far, blir hun avvist med trusler. Det er tydelig at disse vet mer om farens forsvinning enn de vil si, men Ree gir seg ikke i forsøket på å redde familiens hjem.WINTER'S BONE, basert på Daniel Woodrells roman, viser et stykke av dagens Amerika man ikke er vant til å se på lerretet. Med Ree skaper nykommer Jennifer Lawrence en heltinne av et sjeldent kaliber. Hennes innbitte jakt er løftet opp på et nærmest mytisk nivå, og kan minne om Cormac McCarthys bøker eller klassiske westernfilmer. WINTER'S BONE har en lavmælt intensitet og spenning og byr på et uforglemmelig klimaks.

Filmen vant prisen for beste film og beste manus under fjorårets Sundance-festival. Dette er regissør Debra Graniks andre spillefilm. Filmomtale hentet fra Arthaus.

Mysterious Skin

Ungguttene Neil og Brian er på forskjellige måter blitt merket av fotballtrenerens seksuelle overgrep i barndommen. Brian husker ikke lenger hendelsene, men lever i konstant frykt for utenomjordiske vesener og nærkontakt med andre mennesker. Som barn våknet han blodig, livredd og forvirret på et kjellergulv - han forestiller seg at han ble bortført av en ufo.Neil bor sammen med sin snille, men ustrukturerte mor. Han er high school-dropout og tøff og vakker gutteprostituert. Neil beundres av mange, men hans beste venninne Wendy beskriver ham som en gutt med et sort hull der hvor hjertet skulle vært. Ti år etter Little League møtes Neil og Brian igjen for å ta et oppgjør med en vond og fortrengt fortid.

Regissør Gregg Araki er tidligere blitt kalt homsefilmens Bad Boy, og har flere aggressive filmer på samvittigheten. Med Mysterious Skin har han beveget seg over i et mer vart og emosjonelt landskap, noe som har resultert i en modig og vakker film om et vanskelig tema.

"Fullstendig uten hensyn til det politisk korrekte, men med mye humor, oppfinnsomhet og skjønnhet." juryen, BIFF 2004. Filmomtale hentet fra Arthaus.

Requiem for a Dream

I den vanskelige nummer to-filmen Requiem for a Dream angriper regissør Darren Aronofsky bevisst sitt tematiske materiale med subjektive og sterkt manipulerende fingre.Å vise oss de dopavhengiges hverdag er ikke nok. Ved hjelp av repetive foto- og klippeteknikker lar han oss ta del i deres daglige ritualer, og viser oss verden gjennom deres øyne, både av og på dop. Klargjøring og setting av skuddet, og den umiddelbare (og raskt falmende) effekten av dopet simuleres med raske montasjer av ekstreme nærbilder av smeltende stoff, lighterflammer, blodårer, pupiller som utvider seg.

Parallelt bygges det opp en argumentasjon for at TV-slaver er minst like avhengige av sitt "dop" som det tradisjonelle stoffmisbrukere er. Morsfiguren Sara blir hektet på slankepiller og går ned i flammer, men katalysatoren er dusteprogrammet hun stadig vekk benker seg ned i godstolen for å se. Hennes fix illustreres på samme vis, med raske montasjer: slankepiller ristes frem og slukes, kaffe kokes, TVen skrus på. Og idet filmen nærmer seg sitt crescendo kryssklippes det ledende mellom de respektive montasjene til de tre og moren.

Stoffmisbruket er ikke den store skurken, det er selve Avhengigheten som er mesterhjernen, roten til alt ondt, monsteret på slutten av spillet.

Dette er drøye saker, naturligvis, og for å få lurt i oss hans moralske medisin, for å dra oss opp av dypet, må Aronofsky først få oss til å svelge kroken. Agnet hans er karakterene. Avhengighetens ofre. Dette er folk vi skal følge frem til den uunngåelige skjebnen, og som et viktig ledd sin snedige plan, lar Aronofsky oss først bli riktig godt kjent med dem før han nådeløst trykker på den store røde knappen som aktiverer filmens destruktive andre og tredje akt. (Som alle annonseres tydelig. Her rumler og ramler enorme tekstplakater ned fra himmelen med knusende tyngde, som styrtende skyskrapere, og identifiserer hver skjebnesvangre akt: Sommer, Høst og Vinter.) Effekten er smertelig og virkningsfull; dette er mennesker vi har fått sympati for, og opplevelsen av å se dem brenne opp og forkulle i sin egen personlige skjærsild er sterk. Og det er naturligvis det Aronofsky ønsker å oppnå. Han vil få oss til å vri oss i smerte idet menneskeskjebnene går opp i flammer og fullendes. Han vil få oss til å skjønne hvor farlig avhengighet kan være. Requiem for a Dream er ment å være en slegge i ansiktet, en oppmerksomhetsfanger og irettesetter. Som Kevin Spacey i David Finchers Seven sier:

"Wanting people to listen, you can't just tap them on the shoulder anymore.You have to hit them with a sledgehammer. And then you'll notice you have their strict attention." Filmomtale hentet fra Arthaus.