Speil

Sjelden har filmmediet vært mer estetisk vakkert og poetisk enn det er i Speil.

Utgangspunktet er en syk manns feberfantasier og drømmerier om eget liv og barndom, men utover det er ikke plottet umiddelbart lettfattelig. Snart blandes fortid med nåtid, og Tarkovskijs dypt personlige minner med bruddstykker av russisk historie. Scener i farger etterfølges av scener i sort/hvitt, fantastisk visuelt vakre og poetisk sekvenser brytes av brutale dokumentarfilmklipp. Over disse vekslende bildene leser Andrej Tarkovskys far, poeten Arseni Tarkovsky, fra sine egne dikt så suggererende og innlevelsesfullt at en får gåsehud. Margarita Terekova stråler som Natalya og moren, og gir liv til en særdeles menneskelig kvinneskikkelse.

Filmen svinger som en pendel fra den ene til den andre siden, og man vet aldri helt hva som venter rundt neste sving. Det beste ved første møte er kanskje å hengi seg til den spesielle estetiske sanseopplevelsen Speil er, og bare flyte med i filmens egen drømmende pendelbevegelse. Nyt vinden som slår inn over kornåkrene, se hvordan de regnvåte buskene svaier og drypper. Analysere kan du gjøre etterpå.

JE.